Før, da jeg gikk en tur på butikken, for om lag 15-20 år siden, så var det annerledes i samfunnet vårt. Da kom jeg gjerne på butikken med handlelisten. Som regel traff jeg på en del mennesker jeg kjente og kunne slå av en prat, jeg kunne stå å snakke med venner og kjente en lang stund. Så gikk jeg hjem og hadde kanskje fått en stor dose med sosial kontakt bare i løpet av handleturen.

Går jeg i en butikk i nærmiljøet i dag, så er det ikke like mange folk og treffe og jeg merker at det ikke er tid til å snakke med de jeg treffer eller så har ikke de tid til å prate med meg. Det som slår meg er at med alskens sosiale medier, Facebook, snap-chat og liknende media, så er kontakttiden vi er vant til å ha med hverandre blitt kortere. Sitter vi på face book, så er vi vant til sporadisk kontakt som varer mye kortere. Kontakttiden med hver enkelt person vi møter er blitt kortere i takt med at antall Face book-venner har økt. Mange har installert Facebook-appen på sin smart-telefon. Da blir vi i enda større grad frakoplet omgivelsene i rundt oss og vi forholder og mere til de kontaktene vi har på appen enn de menneskene vi møter i det daglige.

Overført til butikken så blir det da at vi bare ser hverandre, og bare registrerer at vedkommende er der , eller ikke det engang. Butikken blir det nye chatterommet der vi kan ignorere og blokkere vedkommende vi ikke vil snakke med.

Vi er ikke nødt til å forholde oss fysisk til hverandre. Dette gjør noe med oss tror jeg , vi blir vant til å forholde oss til hverandre gjennom en pc-skjerm. Hjernen blir innstilt på at sosiale møter vare kortere. Likedan blir hjernen programmert til å motta mer sosial stimuli pr sekund enn ved vanlig sosial kontakt, dette fordi at varslene som kommer til enhver tid stimulerer lyst-senteret i hjernen som blir da enda mer grådig på å bli tilfredsstilt..

Rent helsemessig så fungerer vi sånn at når vi fysisk er i samme rom, så vil hjernen vår registrere signaler ifra andre og vi vil fange opp andres energier og nyte et fysisk fellesskap, selv om vi ikke snakker med alle i rommet. Professor i positiv psykologi, Barbara  Fredrikson hevder at det er nesten sunnere å være i et fysisk samme rom med folk vi ikke kjenner, enn å være på et nettsted og ha såkalt viral kontakt med hverandre. Internett og sosiale media kan aldri erstatte fysisk nærvær.

Enkelte har begynt å praktisere nett-frie dager. Dette synes jeg er meget positivt. Da kan kroppen får hvile ifra den konstante stimulien en tid.

Da er vi kommet ti 2 Søndag i advent. Snøen er så vidt begynt å komme her hvor jeg bor. Det er mange som gleder seg til Jul, jeg er vokst opp på 70 og 80-tallet og da var det ikke snakk om at noe gruet seg til til Jul. Da gledet vi oss alle da.

Jeg vet ikke hva som egentlig var så forskjellig på 80-tallet med Julen enn i dag, egentlig. Vi var jo alle stort sett medlem av en kjernefamilie, det var mye samhold, vi måtte besøke slektninger og bekjente for å skaffe oss de tingene vi trengte til jul, f.eks besøkte jeg og min far alltid en mann like før jul som solgte Juletre.

Det som er forskjellig  dag er at det er et annerledes familiemønster. Det er mine barn , dine barn og våre barn. Samlivsformene har på en måte grepet inn i Julefeiringen. Konflikter og uenigheter taes med inn i høytiden der vi egentlig skal ha det koselig sammen. Noen velger å dra inn disse konfliktene på denne tiden framfor å utsette de til etter høytiden er ferdig. Det er som om følelser blir forsterket enda mer når det er høye forventninger om at man skal det koselig. Mange sverger til at de passer best inn i den vanlige hverdagen og ser bare egentlig fram til at det hele er over.

En annen ting som er pågående i Norge i dag er flyktning-krisen. Hvor stor del skal Norge ta på seg av ansvaret om å ta imot antall flyktninger som søker asyl? Det etter mitt skjønn urealistisk å tro at vi kan hjelpe alle, og heller mer realistisk å tro at vi skal prøve å hjelpe noen. Å ta imot en stor mengde flyktninger  vi si at vårt eget velferds-apparat må tåle å få en større påkjenning imot å ta hånd om mye flere mennesker enn vanlig.

Så da får vi tro at det går imot en fredelig Jul for de fleste av oss. Noen velger å forlate landet og dra til Syden og være der under hele høytiden.Bort ifra kulde og is og nedover til sol og varme. Julen er også forventningenes tid. Vi venter på at det skal bli Juleaften. For mange betyr Jule ferie en to ukers fri ifra jobben. I mange bransjer er det høyt press i tiden før jul, og bare det å se fram imot et lite avbrekk og få en lite «time out» gjør godt. Tiden før Julen er også julebords tid. Da er det vel mange historier som går på at noen tar den helt ut på julebordet, sier sin mening om sjefen og får litt for mye alkohol innabords.

Det er mange som har gode følelser knyttet til julehøytiden, andre har ikke så gode minner knyttet til dette. Det å sitte ensom på julekvelden er en tung påkjenning for de det gjelder. Da gjelder det å tenke: «Hva kan jeg gjøre for å strekke ut en hånd til en som kan ha det litt vanskelig nå som julehøytiden nærmer seg og det er dette presset om at alle skal ha det så hyggelig?». Det er ikke så mye som skal til:  Et besøk, en samtale over en kopp kaffe, mange tunge følelser kan bli løst opp da.

Har nettopp sett filmen «Kunsten å tenke negativt». Jeg så nesten hele filmen til det var 10 minutter igjen, da orket jeg ikke mer. Det hele var en lapskaus av folk som satt i rullestol, en psykolog som skulle få alle til å tenke positivt, og noen andre personer som det hadde gått galt med i løpet av livet.

Hovedpersonen Geir satt i rullestol og var den verste av alle. En slags Vietnam-veteran liknende skikkelse som satt og hørte på Johnny Cash , så på krigsfilmer og holdt segf for det meste inne. Han hadde en kjæreste som hadde kontaktet Positiv-tenkning gruppa for å få hjelp. Et skikkelig makk-verk av en film som jeg egentlig ikke anbefaler noen å se, med mindre de trenger en formiddabel nedtur. For det er akkurat det denne filmen er.

Det som slår meg med denne filmen er at i dagens Norge idag er det svært «inn» å tenke negativt og å være negativ. Det blir forbundet med høy intelligens å være negativ. Det å være negativ og det å være et offer er sikkert ganske fint. man slipper å ta ansvar for sitt eget liv, trenger ikke å ha noe mål i livet eller med livet. Man blir et nummer i køen på NAV, hever trygd, ingen problem, det er jo så synd på meg at, jeg har jo hatt det så vondt.

Slik kan vi gå i offerrollen å fortjene at omgivelsene synes synd på oss.Sånn kan vi gå igjennom hele livet faktisk.

Neste gang jeg skal se en film , så blir det definitivt ikke noe Norsk film, det blir heller noe Amerikansk, med mer humor og kanskje litt ironi, uansett ikke noe norsk film.

Et fenomen som har pågått en stund nå, når diskusjonsgrupper på nettet er noe som mange deltar på. Det som har utviklet seg i den senere tiden er såkalt trolling.

Et nett-troll er en person som deltar i en nett-debatt av den grunn for å få opp temperaturen i diskusjonen. Et kjennetegn med en slik diskusjon der et nett-troll , ett eller flere , er at diskusjons-tråden blir nesten uendelig lang. Dette fordi at nett-trollet sørger for å komme meg underliggende provoserende utsagn, slik at folk som ønsker å delta i en saklig diskusjon på dette forumet blir unødig provoserte. Det man som sagt merker er at tråden aldri tar slutt.

En person som er et slikt nett-troll har likedanne trekk ellers utenfor nettet. Et kjennetegn er at denne personen henter næring utifra andre menneskers raseri og finner dette underholdende. Ikke ulikt mennesker med  dyssosial personlighetsforstyrrelse så liker nett-trollet å se at andre blir opprørte.

Også lik den dyssosiale personligheten så blir nettrollet svært «opprørt» hvis noen pirker på han, mens han kommer med nedverdigende uttalelser og provoserende utsagn på løpende bånn. Når debatten begynner å dø ut er det bare å komme med en ny kamuflert spydighet slik at folk blir provoserte igjen.

En slik adferd er kanskje ennå vanskelig å slå ned på, lik alle med dyssosial personlighetssforstyrrelse som går fritt rundt i samfunnet.

w

Psykolog Svein Brinkmann har i det siste gått hardt ut mot selvhjelpskulturen.

Det at et individ bestemmer seg for å gjøre noe med en negativ livssituasjon til det bedre, f.eks er man overvektig så er det å ta grep selv det eneste man kan gjøre.

Bertrands metode er et program som går på TV3. Jeg har vært litt fascinert av Larsens tenkemåter og så et program her om dagen der han skulle hjelpe en radiopersonlighet til å overkomme  sin angst for å fly. Denne mannen han skulle hjelpe var også nokså overvektig. Han hadde en ikke akkurat helsefremmende livsstil, han spiste usunt, han røykte og han trente ikke.

Bertrand Larsen følger denne mannen en tid der mannen blir påvirket til å kutte ut røykingen, begynne å trene og  spise sunnere. Så begynner de å arbeide med mannens største frykt, det å skulle opp i fly. Tilslutt går mannen med på å fly ifra Oslo til København. Bertrand Larsen er med på turen og de jobber seg igjennom en fase der mannen får et panikk-angst anfall. Dette går bra tilslutt og de lander lykkelig på Kastrup flyplass.

Brinkmann mener vi må slutte å lese all denne selvhjelpslitteraturen og han ønsker en dreining ifra et individualistisk rettet samfunn til et samfunn som er mer kollektivistisk. Han vil legge mer på det sosiale,at sosiale relasjoner skal løse våre problemer og ikke en selvdyrkelseskultur.

Brinkmann har listet opp 7 punkter som en slags motvekt til hva selvhjelplitteraturen vil ha oss til å gjøre:

Her er Brinkmanns punkter:

– Slutt å kjenne etter i deg selv

– Fokuser på det negative i livet ditt.

– Ta på deg nei-hatten.

– Undertrykk følelsene dine

– Si opp coachen din.

– Les romaner, ikke selvhjelpsbøker

– Dvel ved fortiden.

Det spørs om Brinkmanns råd hadde hjulpet denne radiomannen da. Her var det jo om å gjøre å ta noen grep, og det fort. Det er ikke sikkert at det å dvele ved fortiden hadde hjulpet denne mannen, heller ikke å lese en roman, snarere tvert om, vil vel de fleste mene. Brinkmann er vel og merke Dansk Psykolog.

Personlig har jeg ikke noe imot å lese romaner, og selvhjelpslitteratur har jeg vært borti. Etter mitt skjønn så er det mange gode råd å lese i selvhjelpsøker, men man trenger kanskje ikke ta den helt ut. Det å dyrke seg selv til en viss grad, vil jeg påstå er bare sunt.