Noen ganger så butter det ganske mye imot. Ingen venner å besøke, ingen å dele sorger og gleder med. Her hvor jeg bor så har folk nok med seg selv. Tiden kan da være tung og litt ensom.

Jeg tenker på noe som jeg hørte en gang, at personer som har studert psykologi, har en tendens til å sette svært høye krav til livet.Lista til disse personene kan ligge ganske høyt om hvordan livet skal være og hvilke kvaliteter som er bra. Flere som studerer dette faget kommer selv i kriser fordi de de leser er så forskjellig fra det de opplever. Dette fortalte en venninne meg en gang for en tid tilbake. Jeg er selv utdannet innen Sosiologi, bachelor grad, jeg vet ikke om det samme gjelder for Sosiologer da.

Jeg tenker at jeg bør jo ha krav til livet, men hvor høye skal de være?Bjørn Eidsvåg sier det bra synes jeg:

«Å så tungt å bera på, alt du bør og alt du må,når du veit du strekke ikkje te…Ingen veit så godt som han, ka som kreves av ein mann…livet blir’kje lettare av det»

Det er ganske godt sagt synes jeg, hvorfor må vi legge lista så høyt alltid? Da blir det jo ikke noe av noe? Noen standarder skal det jo selvfølgelig være. Stå opp om morgenen, gå på jobb tjen penger for å betale regninger og livsopphold. Men jeg tenker mest på tiden utenom dette. Når vi har fri og skal være med venner. Hvor høyt skal lista ligge da?Bare sånn passelig kanskje….

Eidsvåg sier videre:

«Før fekk han te å glømma litt, slappe av og drømme fritt, nå har heile livet blitt, eit utslettande, vedvarande mareritt…»

Jeg tror det er viktig å ikke legge lista for høyt, hverken for seg selv eller andre. På jobben så skal v jo gjøre vårt beste selvfølgelig, men godt nok er godt nok..

Så da tror jeg at jeg skal ta meg en avslappende ettermiddag, med lista litt sånn passe lavt.