Har nettopp sett filmen «Kunsten å tenke negativt». Jeg så nesten hele filmen til det var 10 minutter igjen, da orket jeg ikke mer. Det hele var en lapskaus av folk som satt i rullestol, en psykolog som skulle få alle til å tenke positivt, og noen andre personer som det hadde gått galt med i løpet av livet.

Hovedpersonen Geir satt i rullestol og var den verste av alle. En slags Vietnam-veteran liknende skikkelse som satt og hørte på Johnny Cash , så på krigsfilmer og holdt segf for det meste inne. Han hadde en kjæreste som hadde kontaktet Positiv-tenkning gruppa for å få hjelp. Et skikkelig makk-verk av en film som jeg egentlig ikke anbefaler noen å se, med mindre de trenger en formiddabel nedtur. For det er akkurat det denne filmen er.

Det som slår meg med denne filmen er at i dagens Norge idag er det svært «inn» å tenke negativt og å være negativ. Det blir forbundet med høy intelligens å være negativ. Det å være negativ og det å være et offer er sikkert ganske fint. man slipper å ta ansvar for sitt eget liv, trenger ikke å ha noe mål i livet eller med livet. Man blir et nummer i køen på NAV, hever trygd, ingen problem, det er jo så synd på meg at, jeg har jo hatt det så vondt.

Slik kan vi gå i offerrollen å fortjene at omgivelsene synes synd på oss.Sånn kan vi gå igjennom hele livet faktisk.

Neste gang jeg skal se en film , så blir det definitivt ikke noe Norsk film, det blir heller noe Amerikansk, med mer humor og kanskje litt ironi, uansett ikke noe norsk film.