Kategori: Hverdagsrefleksjoner
Hvem er den mest intelligente pessimisten?
Har nettopp sett filmen «Kunsten å tenke negativt». Jeg så nesten hele filmen til det var 10 minutter igjen, da orket jeg ikke mer. Det hele var en lapskaus av folk som satt i rullestol, en psykolog som skulle få alle til å tenke positivt, og noen andre personer som det hadde gått galt med i løpet av livet.
Hovedpersonen Geir satt i rullestol og var den verste av alle. En slags Vietnam-veteran liknende skikkelse som satt og hørte på Johnny Cash , så på krigsfilmer og holdt segf for det meste inne. Han hadde en kjæreste som hadde kontaktet Positiv-tenkning gruppa for å få hjelp. Et skikkelig makk-verk av en film som jeg egentlig ikke anbefaler noen å se, med mindre de trenger en formiddabel nedtur. For det er akkurat det denne filmen er.
Det som slår meg med denne filmen er at i dagens Norge idag er det svært «inn» å tenke negativt og å være negativ. Det blir forbundet med høy intelligens å være negativ. Det å være negativ og det å være et offer er sikkert ganske fint. man slipper å ta ansvar for sitt eget liv, trenger ikke å ha noe mål i livet eller med livet. Man blir et nummer i køen på NAV, hever trygd, ingen problem, det er jo så synd på meg at, jeg har jo hatt det så vondt.
Slik kan vi gå i offerrollen å fortjene at omgivelsene synes synd på oss.Sånn kan vi gå igjennom hele livet faktisk.
Neste gang jeg skal se en film , så blir det definitivt ikke noe Norsk film, det blir heller noe Amerikansk, med mer humor og kanskje litt ironi, uansett ikke noe norsk film.
Vi mennesker
Her er et dikt som jeg skrev her en kveld, det er ikke direkte Sosiologirelatert , men det har med mennesker og hvordan vi fungerer samen:
Vi mennesker, vi søker bekreftelse, noen som ser oss
Så søker vi venner å være sosiale med
Så trenger vi en kjæreste å være intim med.
Vi trenger utfordringer, vi trenger noen som utfordrer oss
Vi trenger ros og støtte.
Så når dette er oppfylt
Så kan vi gi ros tilbake
Vi kan gi støtte
Vi kan utfordre andre
Det er like godt å gi støtte som å få støtte.
Det er godt å få gi
Da føler vi at vi har noe å bidra med
Dette gir oss selv verdi.
I motbakke
Noen ganger så butter det ganske mye imot. Ingen venner å besøke, ingen å dele sorger og gleder med. Her hvor jeg bor så har folk nok med seg selv. Tiden kan da være tung og litt ensom.
Jeg tenker på noe som jeg hørte en gang, at personer som har studert psykologi, har en tendens til å sette svært høye krav til livet.Lista til disse personene kan ligge ganske høyt om hvordan livet skal være og hvilke kvaliteter som er bra. Flere som studerer dette faget kommer selv i kriser fordi de de leser er så forskjellig fra det de opplever. Dette fortalte en venninne meg en gang for en tid tilbake. Jeg er selv utdannet innen Sosiologi, bachelor grad, jeg vet ikke om det samme gjelder for Sosiologer da.
Jeg tenker at jeg bør jo ha krav til livet, men hvor høye skal de være?Bjørn Eidsvåg sier det bra synes jeg:
«Å så tungt å bera på, alt du bør og alt du må,når du veit du strekke ikkje te…Ingen veit så godt som han, ka som kreves av ein mann…livet blir’kje lettare av det»
Det er ganske godt sagt synes jeg, hvorfor må vi legge lista så høyt alltid? Da blir det jo ikke noe av noe? Noen standarder skal det jo selvfølgelig være. Stå opp om morgenen, gå på jobb tjen penger for å betale regninger og livsopphold. Men jeg tenker mest på tiden utenom dette. Når vi har fri og skal være med venner. Hvor høyt skal lista ligge da?Bare sånn passelig kanskje….
Eidsvåg sier videre:
«Før fekk han te å glømma litt, slappe av og drømme fritt, nå har heile livet blitt, eit utslettande, vedvarande mareritt…»
Jeg tror det er viktig å ikke legge lista for høyt, hverken for seg selv eller andre. På jobben så skal v jo gjøre vårt beste selvfølgelig, men godt nok er godt nok..
Så da tror jeg at jeg skal ta meg en avslappende ettermiddag, med lista litt sånn passe lavt.
Brinkmann og det sosiale
Psykolog Svein Brinkmann har i det siste gått hardt ut mot selvhjelpskulturen.
Det at et individ bestemmer seg for å gjøre noe med en negativ livssituasjon til det bedre, f.eks er man overvektig så er det å ta grep selv det eneste man kan gjøre.
Bertrands metode er et program som går på TV3. Jeg har vært litt fascinert av Larsens tenkemåter og så et program her om dagen der han skulle hjelpe en radiopersonlighet til å overkomme sin angst for å fly. Denne mannen han skulle hjelpe var også nokså overvektig. Han hadde en ikke akkurat helsefremmende livsstil, han spiste usunt, han røykte og han trente ikke.
Bertrand Larsen følger denne mannen en tid der mannen blir påvirket til å kutte ut røykingen, begynne å trene og spise sunnere. Så begynner de å arbeide med mannens største frykt, det å skulle opp i fly. Tilslutt går mannen med på å fly ifra Oslo til København. Bertrand Larsen er med på turen og de jobber seg igjennom en fase der mannen får et panikk-angst anfall. Dette går bra tilslutt og de lander lykkelig på Kastrup flyplass.
Brinkmann mener vi må slutte å lese all denne selvhjelpslitteraturen og han ønsker en dreining ifra et individualistisk rettet samfunn til et samfunn som er mer kollektivistisk. Han vil legge mer på det sosiale,at sosiale relasjoner skal løse våre problemer og ikke en selvdyrkelseskultur.
Brinkmann har listet opp 7 punkter som en slags motvekt til hva selvhjelplitteraturen vil ha oss til å gjøre:
Her er Brinkmanns punkter:
– Slutt å kjenne etter i deg selv
– Fokuser på det negative i livet ditt.
– Ta på deg nei-hatten.
– Undertrykk følelsene dine
– Si opp coachen din.
– Les romaner, ikke selvhjelpsbøker
– Dvel ved fortiden.
Det spørs om Brinkmanns råd hadde hjulpet denne radiomannen da. Her var det jo om å gjøre å ta noen grep, og det fort. Det er ikke sikkert at det å dvele ved fortiden hadde hjulpet denne mannen, heller ikke å lese en roman, snarere tvert om, vil vel de fleste mene. Brinkmann er vel og merke Dansk Psykolog.
Personlig har jeg ikke noe imot å lese romaner, og selvhjelpslitteratur har jeg vært borti. Etter mitt skjønn så er det mange gode råd å lese i selvhjelpsøker, men man trenger kanskje ikke ta den helt ut. Det å dyrke seg selv til en viss grad, vil jeg påstå er bare sunt.
Å bare være
Noen ganger liker jeg å bare være
Ikke å foreta meg noe, ikke akkurat nå
Senere kanskje
Vite at jeg har alt jeg trenger
Livet kan alltids bli bedre
Men ikke akkurat nå.
Nå skal jeg bare være
Sitte å lytte, på stillheten
På tiden..