Sosiologiblogg

Våre relasjoner som er gode er det viktigste vi har når det gjelder å beholde en god helse og et godt liv. Å leve i sunne relasjoner til de vi omgås til daglig gjør oss godt. Men hva med de relasjonene som ikke gjør oss så godt, de som skader oss?

Mange lever i vanskelige relasjoner til en eller flere mennesker. Det kan være på jobben eller i familien eller i forholdet. Det kan være litt vanskelig å unngå denne ene negative personen, enten det er grinebiteren på jobb eller et familiemedlem vi ikke har det bra når vi er sammen med  han eller hun.

Forhåpentligvis så har vi nok av andre personer i rundt oss som gjør oss godt , slik at den ene slitsomme kontakten vi har kan tåles, hvis ikke vi har så mye med han eller hun å gjøre. Vi kan redusere kontakten til et minimum til denne personen og bare ha kontakt når vi må, hvis vi må.

Det som er viktig å tenke på er ihvertfall at vi ikke begynner å tilpasse oss den ene relasjonen som er dårlig. Vi må ta et valg på at det er de gode menneskene i livet vårt vi ønsker å ha et forhold til. Å begynne å tilpasse seg den ene negative relasjonen, som ganske sikkert gjør noe negativt med vår selvfølelse og vår tro på oss selv, kan bli skjebnesvangert. Noen av oss opplever å ha stemmen til de relasjonene i livet sitt som ikke er gode, inne i sitt eget hode, og hver gang vi skal foreta oss noe, så hører vi denne indre kritiske stemmen si at «Du får det ikke til» , «Du er ikke verdt noe», «Hvem tror du at du er?».

Dess mindre kontakt vi har med dette familiemedlemmet eller denne kollegaen, dess svakere blir denne kritiske stemmen, og vi kan få et godt liv. Men det handler om å være obs på at denne negative relasjonen ikke skal få bryte oss ned. Vi velger å tilhøre det gode fellesskapet, og vi velger bort den dårlige relasjonen.

Før, da jeg gikk en tur på butikken, for om lag 15-20 år siden, så var det annerledes i samfunnet vårt. Da kom jeg gjerne på butikken med handlelisten. Som regel traff jeg på en del mennesker jeg kjente og kunne slå av en prat, jeg kunne stå å snakke med venner og kjente en lang stund. Så gikk jeg hjem og hadde kanskje fått en stor dose med sosial kontakt bare i løpet av handleturen.

Går jeg i en butikk i nærmiljøet i dag, så er det ikke like mange folk og treffe og jeg merker at det ikke er tid til å snakke med de jeg treffer eller så har ikke de tid til å prate med meg. Det som slår meg er at med alskens sosiale medier, Facebook, snap-chat og liknende media, så er kontakttiden vi er vant til å ha med hverandre blitt kortere. Sitter vi på face book, så er vi vant til sporadisk kontakt som varer mye kortere. Kontakttiden med hver enkelt person vi møter er blitt kortere i takt med at antall Face book-venner har økt. Mange har installert Facebook-appen på sin smart-telefon. Da blir vi i enda større grad frakoplet omgivelsene i rundt oss og vi forholder og mere til de kontaktene vi har på appen enn de menneskene vi møter i det daglige.

Overført til butikken så blir det da at vi bare ser hverandre, og bare registrerer at vedkommende er der , eller ikke det engang. Butikken blir det nye chatterommet der vi kan ignorere og blokkere vedkommende vi ikke vil snakke med.

Vi er ikke nødt til å forholde oss fysisk til hverandre. Dette gjør noe med oss tror jeg , vi blir vant til å forholde oss til hverandre gjennom en pc-skjerm. Hjernen blir innstilt på at sosiale møter vare kortere. Likedan blir hjernen programmert til å motta mer sosial stimuli pr sekund enn ved vanlig sosial kontakt, dette fordi at varslene som kommer til enhver tid stimulerer lyst-senteret i hjernen som blir da enda mer grådig på å bli tilfredsstilt..

Rent helsemessig så fungerer vi sånn at når vi fysisk er i samme rom, så vil hjernen vår registrere signaler ifra andre og vi vil fange opp andres energier og nyte et fysisk fellesskap, selv om vi ikke snakker med alle i rommet. Professor i positiv psykologi, Barbara  Fredrikson hevder at det er nesten sunnere å være i et fysisk samme rom med folk vi ikke kjenner, enn å være på et nettsted og ha såkalt viral kontakt med hverandre. Internett og sosiale media kan aldri erstatte fysisk nærvær.

Enkelte har begynt å praktisere nett-frie dager. Dette synes jeg er meget positivt. Da kan kroppen får hvile ifra den konstante stimulien en tid.

Rosabloggere , de som sitter og har meninger på ulike blogger og som provoserer med sine banale innlegg. Å ta bilde av merkeklær og helseprodukter, smoothier og vise for oss andre at de bruker botox.

Det som får noen mennesker til å reagere er at det hele er så grenseløst banalt, ihvertfall for noen. Sminke make-up, mascara og allskens skjønnhetsprodukter appelerer vel ikke til intellektet hos de fleste av oss. Disse bloggerne blir ikke beskyldt for å være så smarte, eller er det det de nettopp er?

Disse bloggerne får gjennomgå i kommentarfeltene. Hva er det som får folk til å regagere som de gjør? Det er da bare noen unge damer som skriver om seg selv og hverdagen sin i tillegg til å reklamere for noen skjønnhetsprodukter? Kanskje er det nettopp fordi det er så grenseløst banalt at vi andre bare rister på hodet. De tiltrekker seg også mye oppmerksomhet. Kanskje nettopp fordi de appellerer til noe i alle av oss som er å pleie seg selv og være litt selvopptatte. Så kanskje så føler vi andre oss litt truffet?Litt ihvertfall. I psykologien snakker man om projisering, det vil si at hvis en person har noe  ved seg selv som er godt utviklet eller godt representert, så vil jeg føle en viss misunnelige over at denne personen hvis dette er en side av meg og min personlighet som ikke er like sterk.

Disse unge kvinnene er da bare litt sunt selvopptatte, kanskje for noen er det overdrevet, men allikevel. Kanskje vi andre som lar oss irritere og provosere av bloggere som det her er snakk om er altfor tullet inn i denne samfunnskværna, der du ofte må oppgi ditt eget «jeg» for å «passe inn». Kan skje våger disse unge kvinnene å ta et lite skritt utenfor konformiteten, utfordre noen grenser i oss og i seg selv.

Det som kanskje er en realitet er at disse unge kvinnene( og noen unge menn) er den neste generasjons ungdoms-idoler, en slags idoler ihvertfall. Før var idolene skuespillere og pop og rocke-musikere. Nå er bloggerne blitt en slags ikoner som unge mennesker skal måle seg opp imot.

Jeg ser vel bare at disse bloggerne er en fortsettelse av noe liknende som har vært før. Men før hadde ikke ungdom muligheter med internett og sosiale medier til å formidle seg på. Personlig så leser jeg ikke hva de skriver, jeg er ikke i målgruppen. Men jeg må innrømme at jeg litt fascinert av dette fenomenet. Noe må de ha å fare med , for de treffer en hel del andre ungdommer med innleggende sine.

For å kunne se hvordan framtiden blir, kan man studere ungdom og de som vokser opp i dag. De bringer med seg varsler om hva det er som vil komme (Frønes og Brusdal 2001). Nå håper jeg kanskje ikke at serier som Paradise Hotel og Big Brother , der ungdom har sex på tv, er en indikator på noe som vil komme, men det vil vel tiden vise. Noe blir vel luket bort.

Som en kjent visepoet sa en gang på begynnelsen av 1960-tallet: The times they are a’changing…

Da er vi kommet ti 2 Søndag i advent. Snøen er så vidt begynt å komme her hvor jeg bor. Det er mange som gleder seg til Jul, jeg er vokst opp på 70 og 80-tallet og da var det ikke snakk om at noe gruet seg til til Jul. Da gledet vi oss alle da.

Jeg vet ikke hva som egentlig var så forskjellig på 80-tallet med Julen enn i dag, egentlig. Vi var jo alle stort sett medlem av en kjernefamilie, det var mye samhold, vi måtte besøke slektninger og bekjente for å skaffe oss de tingene vi trengte til jul, f.eks besøkte jeg og min far alltid en mann like før jul som solgte Juletre.

Det som er forskjellig  dag er at det er et annerledes familiemønster. Det er mine barn , dine barn og våre barn. Samlivsformene har på en måte grepet inn i Julefeiringen. Konflikter og uenigheter taes med inn i høytiden der vi egentlig skal ha det koselig sammen. Noen velger å dra inn disse konfliktene på denne tiden framfor å utsette de til etter høytiden er ferdig. Det er som om følelser blir forsterket enda mer når det er høye forventninger om at man skal det koselig. Mange sverger til at de passer best inn i den vanlige hverdagen og ser bare egentlig fram til at det hele er over.

En annen ting som er pågående i Norge i dag er flyktning-krisen. Hvor stor del skal Norge ta på seg av ansvaret om å ta imot antall flyktninger som søker asyl? Det etter mitt skjønn urealistisk å tro at vi kan hjelpe alle, og heller mer realistisk å tro at vi skal prøve å hjelpe noen. Å ta imot en stor mengde flyktninger  vi si at vårt eget velferds-apparat må tåle å få en større påkjenning imot å ta hånd om mye flere mennesker enn vanlig.

Så da får vi tro at det går imot en fredelig Jul for de fleste av oss. Noen velger å forlate landet og dra til Syden og være der under hele høytiden.Bort ifra kulde og is og nedover til sol og varme. Julen er også forventningenes tid. Vi venter på at det skal bli Juleaften. For mange betyr Jule ferie en to ukers fri ifra jobben. I mange bransjer er det høyt press i tiden før jul, og bare det å se fram imot et lite avbrekk og få en lite «time out» gjør godt. Tiden før Julen er også julebords tid. Da er det vel mange historier som går på at noen tar den helt ut på julebordet, sier sin mening om sjefen og får litt for mye alkohol innabords.

Det er mange som har gode følelser knyttet til julehøytiden, andre har ikke så gode minner knyttet til dette. Det å sitte ensom på julekvelden er en tung påkjenning for de det gjelder. Da gjelder det å tenke: «Hva kan jeg gjøre for å strekke ut en hånd til en som kan ha det litt vanskelig nå som julehøytiden nærmer seg og det er dette presset om at alle skal ha det så hyggelig?». Det er ikke så mye som skal til:  Et besøk, en samtale over en kopp kaffe, mange tunge følelser kan bli løst opp da.

Har nettopp sett filmen «Kunsten å tenke negativt». Jeg så nesten hele filmen til det var 10 minutter igjen, da orket jeg ikke mer. Det hele var en lapskaus av folk som satt i rullestol, en psykolog som skulle få alle til å tenke positivt, og noen andre personer som det hadde gått galt med i løpet av livet.

Hovedpersonen Geir satt i rullestol og var den verste av alle. En slags Vietnam-veteran liknende skikkelse som satt og hørte på Johnny Cash , så på krigsfilmer og holdt segf for det meste inne. Han hadde en kjæreste som hadde kontaktet Positiv-tenkning gruppa for å få hjelp. Et skikkelig makk-verk av en film som jeg egentlig ikke anbefaler noen å se, med mindre de trenger en formiddabel nedtur. For det er akkurat det denne filmen er.

Det som slår meg med denne filmen er at i dagens Norge idag er det svært «inn» å tenke negativt og å være negativ. Det blir forbundet med høy intelligens å være negativ. Det å være negativ og det å være et offer er sikkert ganske fint. man slipper å ta ansvar for sitt eget liv, trenger ikke å ha noe mål i livet eller med livet. Man blir et nummer i køen på NAV, hever trygd, ingen problem, det er jo så synd på meg at, jeg har jo hatt det så vondt.

Slik kan vi gå i offerrollen å fortjene at omgivelsene synes synd på oss.Sånn kan vi gå igjennom hele livet faktisk.

Neste gang jeg skal se en film , så blir det definitivt ikke noe Norsk film, det blir heller noe Amerikansk, med mer humor og kanskje litt ironi, uansett ikke noe norsk film.

Betjeningen på nærbutikken har noen ganger dårlige dager, dette mener de er helt legitimt å enten vise eller la går utover kundene, det kan være at det er en del av den såkalte «bedriftskulturen» på dette stedet. Dette er kvinner som har dannet et slags kollektiv i mot «brysomme» kunder eller kunder de ikke liker.

Som kunde blir man da utsatt for et negativt sosialt møte hver gang man handler på denne butikken. Det er vel ikke akkurat en vinn-vinn-situasjon om man kan si det slik.

Kunden får en tung følelse etter å ha forlatt butikken , en taps-situasjon for kunden. Kassadamen får utløp for sine frustrasjoner hun måtte ha, det er uvisst hva hun vinner eller taper på dette. For butikken er det også en taps-situasjon med at den får misfornøyde kunder.

Vi mennesker driver hele tiden og overfører følelser på hverandre, møter vi en sur person, så kjenner vi oss i dårlig humør etterpå. Møter vi en bli og hyggelig person, så smitter det også oss på samme måte.

I samlivet er dette nokså kritisk, her er det viktig at samtalen mellom partene ikke farges av andre personers påvirkning. Et klassisk eksempel er mannen som kommer etter en dårlig dag på jobb og lar sin kone få skylden. Istedet for at han forteller sin kone om hva som var ille på jobben den dagen , så lar han det går utover henne. Da kan det være fare på ferde.

Det gjelder å være bevisst hele tiden på hva det er for slags krefter som virker på oss og hvorfor vi føler det vi føler akkurat der og da. Klarer vi å være reflektert over dette så vil vi få et liv som er mer i harmoni med oss selv og de personene som er i rundt oss.

Jeg har nå kommet til at det er på tide med litt studiepåfyll. Bachelorgraden var ferdig i fjor. Den handlet om sosial kapital og mulighetene for å komme seg ut av en ruskarriere.

Når jeg nå ser framover så er jeg ikke helt sikker på om det er sosiologien som jeg vil gå videre på. Sosiologi og Psykologi er beslektede fag. Om det blir en master er litt tidlig å si, men det frister. Det blir vel innen samfunnsvitenskap mest sannsynlig. Jeg får bruke sommeren å fundere på.

Ellers er nå ferien igang for min del, jeg har allerede hatt en uke. Det er godt å la batteriene fylles opp igjen. Vekk fra den daglige rutinen. Turer i fjellet og i skog og mark. Treningen har også litt sommerferie.

Det å få fire uker sommerferie, (fem til sammens medreknet øvrige feriedager) er vel å se på som en belønning for å ha stått på i ett år og det er ett år siden ferien forrige gang. Kroppen vår trenger dette.

Etter ferien så er det som oftest godt å begynne på igjen. Da har man hvilt ut i noen uker og er klar for ny dyst.

Så får vi håpe for oss alle at høsten blir fin med gode opplevelser når hjulene begynner å gå igjen.

Med før den tid så er det avslapping, avkopling, selskap med venner og de nærmeste.

God Sommer!!

Her er et dikt som jeg skrev her en kveld, det er ikke direkte Sosiologirelatert , men det har med mennesker og hvordan vi fungerer samen:

Vi mennesker, vi søker bekreftelse, noen som ser oss

Så søker vi venner å være sosiale med

Så trenger vi en kjæreste å være intim med.

Vi trenger utfordringer, vi trenger noen som utfordrer oss

Vi trenger ros og støtte.

Så når dette er oppfylt

Så kan vi gi ros tilbake

Vi kan gi støtte

Vi kan utfordre andre

Det er like godt å gi støtte som å få støtte.

Det er godt å få gi

Da føler vi at vi har noe å bidra med

Dette gir oss selv verdi.

Et fenomen som har pågått en stund nå, når diskusjonsgrupper på nettet er noe som mange deltar på. Det som har utviklet seg i den senere tiden er såkalt trolling.

Et nett-troll er en person som deltar i en nett-debatt av den grunn for å få opp temperaturen i diskusjonen. Et kjennetegn med en slik diskusjon der et nett-troll , ett eller flere , er at diskusjons-tråden blir nesten uendelig lang. Dette fordi at nett-trollet sørger for å komme meg underliggende provoserende utsagn, slik at folk som ønsker å delta i en saklig diskusjon på dette forumet blir unødig provoserte. Det man som sagt merker er at tråden aldri tar slutt.

En person som er et slikt nett-troll har likedanne trekk ellers utenfor nettet. Et kjennetegn er at denne personen henter næring utifra andre menneskers raseri og finner dette underholdende. Ikke ulikt mennesker med  dyssosial personlighetsforstyrrelse så liker nett-trollet å se at andre blir opprørte.

Også lik den dyssosiale personligheten så blir nettrollet svært «opprørt» hvis noen pirker på han, mens han kommer med nedverdigende uttalelser og provoserende utsagn på løpende bånn. Når debatten begynner å dø ut er det bare å komme med en ny kamuflert spydighet slik at folk blir provoserte igjen.

En slik adferd er kanskje ennå vanskelig å slå ned på, lik alle med dyssosial personlighetssforstyrrelse som går fritt rundt i samfunnet.

w

Hun bruker en hammer, på alle mulige problemer, terapeuten.

Når man skal reparere en gjenstand, f.eks. en bil, så har man ofte bruk for forskjellige typer verktøy.

Skrujern, skiftenøkkel , kanskje en tang.

Når man skal bygge et hus eller sette opp en vegg , så bruker man en sag, en høvel , en vater osv.

Det går ikke an å bruke en hammer på alt.

Da får man bare løst de problemene som kan repareres med en hammer.

Bruker man feil, verktøy, så blir ikke problemet løst, eller gjenstanden reparert.

Da gjør det i stedet enda mer vondt.